Linjer.

Jeg har alltid vært fasinert av linjer. Linjer beskriver formenes holdning og karakter. Linjer er formspråkets grammatikk.

Det er blitt sagt at man skal kunne tegne designikoner med tre linjer.  Linjene skal være så karakteristiske at man kjenner igjen selve produktet, bygget eller formen ut fra disse tre enkle linjene.  Prøv selv. Ta Eiffeltårnet – en, to, tre … ser du? Prøv gjerne operabygget i Sydney, en Cola-flaske, Tripp Trapp-stolen eller et vinglass. 

Når man begynner med vinglasset, blir det interessant, for da begynner man å formgi glasset med linjene. Hvordan skal konturlinjen tegnes for at man skal få et ”godt” vinglass? Skal det være en høy og slank kontur med en lang stett, eller skal konturlinjen få en knekk for å få mer særpreg og snert? Estetikken begynner å jobbe, og samtidig konkurrerer den med innarbeidede oppfatninger om hva en linje med snert er for noe.

Noen linjer kan skape ro og orden i et ellers rotete utgangspunkt. Et abstrakt og rotete ”klattmaleri” fra barnehagen kan bli en flott veggpryd når man strammer opp det hele med å ramme inn et utsnitt.  Linjene i rammen skaper en rolig kontrast og setter ”rotet” på plass.

Linjer har alltid hatt en sentral rolle i kunst og arkitektur. Ser man på renessansekunstnerne, er maleriene deres ofte bygd opp ved hjelp av strengt konstruerte linjer. De er ikke så enkle å oppfatte, men et kjennetegn for slike bilder er at de er behagelige å se på.

Som tidligere drillgardist, vil jeg påstå at jeg har fått terpet inn at alt skal være på linje. Rett linje. Hvorfor? For å skape orden. Et kjøkken der linjene i underskap og overskap ikke stemmer, kan gjøre meg gal.

Linjens form sier mye om hva den vil utrykke.  Øynene er et godt eksempel på dette. Her er det utallige varianter av linjeføring, og av og til skal bare en forsvinnende liten korrigering på linjene til for at øyet skifter karakter.

I bilindustrien er linjene viktige for å skape identitet. Nylig leste jeg en artikkel om nye Volvo xc90, der en av kommentarene til designen var: ”Dobbel linjeføring på panseret er nytt”. Dette sier litt om hvordan den enkle linjeføringen har fått innarbeidet en identitet i Volvos tidligere panser.

Man kan diskutere lenge om linjer er pene eller ikke, men noen ganger, så sier det bare klikk, og der.... der ja... der har du den.